Språklige virkemidler

SPRÅKLIGE VIRKEMIDLERfinner vi i varierende grad i alle typer tekster(kopiert fra Norsk nettskole)

SPRÅKLIGE BILDER

Når vi bruker språklige bilder, overfører vi betydningen av et ord fra ett område til et annet. Språket vårt vrimler av slike bilder, gamle som nye:
fjellrygg, nåløye, stolbein, fjordarm, jernteppe, narkohai, rentetak og flere. Mange av ordene er så vanlige at vi ikke opplever dem som bilder, da kaller vi dem ”døde” metaforer.

1) Sammenligning: Sier vi hun er som en rose, sammenligner vi kvinnen med en rose. Enkelte trekk ved rosen (for eksempel skjønnheten) er felles for de to. En slik bruk av språklig bilde kaller vi sammenligning, og den kjennetegnes av sammenligningsord som som, lik, minne om, likne.

1a) Metafor:Vi kan definere metafor som en sammenligning uten sammenligningsord: Hun er en rose. I tillegg til de ”døde” metaforene som fjellrygg, nåløye o.l. skapes det stadig nye metaforer i språket. Bruk av metaforer har lang tradisjon i skjønnlitteraturen, særlig lyrikken.
Metaforer, eksempler. Kan du flere?

"Hun er en engel!"

"Sterk som en bjørn"

"Å ha en rev bak øret"

"Havets brede rygg"

"Lykken smilte til ham"

"En hundrekroneseddel"

"Regnet pisket ham i ansiktet"

Dette diktet har både metaforer (uthevet) og sammenligninger:

Mine øyne

VokterDitt ansikts skiftende spill.

Som Gale hunder

Farer de rundt i ditt

Ansikts daler og fjell.

Halsende

Etter dine tankers flukt.

”Sjalusi”

avAli Anne Linnestad

Både sammenligningen og metaforen får oss tilå oppleve ting på en ny måte. Vi oppdager likheter vi kanskje ikke har tenktpå før. Hos skjønnlitterære forfattere finner vi ofteslike friske og overraskende bilder.

1b) Symbol:

Symbolet minner på mange måter om metaforen. Som oftest lar dikteren en konkret gjenstand fungere som symbol på noe. I romanen ”Kimen” bruker Tarjei Vesaas kimen som et symbol på de voksende positive kreftene i mennesket. Ordet ”kime” får på den måten ei tilleggsbetydning som bare gjelder i denne spesielle sammenhenger. Tradisjonelle (vanlige) symboler som kors, hjerte, og ring finnes det mange av. Ved å bruke symboler kan forfatteren anskueliggjøre (gjøre synlig) kompliserte fenomen for leseren.

1c) Allegori: Dette ordet er opprinnelig gresk (allegorein), og betyr å ”si noe annet”. I stedet for at bare et enkelt ord fungerer som et språklig bilde, kan f.eks. hele diktet eller hele fortellinga være et bilde på noe annet.

1d) Personifisering: Hvis vi overfører menneskelige egenskaper til abstrakte begreper, kaller vi det personifisering.I et uttrykk som: Her går kristendom og sosialisme hånd i hånd, ser vi at abstraktene ”kristendom” og ”sosialisme” blir omtalt som om de var levende personer.

1e) Besjeling: Vi snakker om besjeling når konkrete ting ”gis sjel”, det vil si får menneskelige egenskaper. I diktet ”Landskap med gravemaskiner” (1954) uttrykker Rolf Jacobsen seg slik: "De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine". Besjeling har vi også i eventyrene, der f.eks. pannekaka kan snakke og ellers oppfører seg helt som et menneske. Også reklamen utnytter denne formen for levendegjøring: "Gulvet setter pris på en behandling med X en gang i blant".

2a) Klisjé: Klisjéer er språklige bilder som har mistet noe av sin originalitet og friskhet ved at de stadig blir gjentatt. Klisjéene har en gang vært gode og treffende bilder, og mange har derfor tatt dem i bruk i sitt eget språk.
Eksempler på klisjéer er: "glad som en lerke", "preget av tidens tann", "flat som en pannekake" og "lynrask".

2b) Allusjon: En allusjon er å hentyde til litteraturen eller til hendelser som forventes kjent for mottakeren. Ofte brukes allusjoner fra Bibelen fordi den er kjent for de fleste. I diktet nedenfor finner du et eks. på allusjon til Bibelen. (uthevet)
Bi på osstil vi er ferdige med dansen kring gullkalven
”Eg vørde deg” avIngebjørg Kasin Sandsdalen

Journalister og reklameforfattere henter ofte inspirasjon fra kjente sitater og ordtak.
Fritt fra Ibsen har vi: "På kjøretøyet skal storfolk kjennes" i en bilannonse. En original vri på ordtaket "Som man reder, ligger man", har vi i bankreklamen:"Som man sparer, låner man".
Vi ser at slik henspeiling på noe kjent kan skape positive assosiasjoner hos mottakeren. Gjenkjennelsen gjør at uttrykket får ekstra oppmerksomhet. En fri og fantasifull bruk av allusjoner har dessuten en humoristisk virkning.

ANDRE SPRÅKLIGE VIRKEMIDLER
Overdrivelse: (hyperbol), underdrivelse (litot) og ironi er eksempel på språklige virkemidler som forutsetter at leseren ikke tar ordene bokstavelig, men forstår den egentlige meningen ut fra sammenhengen.

3a) Overdrivelse:

Hverdagsspråket er fullt av overdrivelser : "Jeg lo meg i hjel". "Jeg er så mett at jeg sprekker". "Hele byen snakker om det". Eksemplene viser at vi overdriver for å framheve eller understreke noe.Ofte rommer overdrivelsen en selvmotsigelse: "Han er fryktelig pen".
3b) Underdrivelse:Når vi vil uttrykke noe med en viss forsiktighet, men samtidig vil framheve det, kan vi si: "Dommeren var ikke helt heldig med avgjørelsen" i stedet for å si det i klartekst: "Dommeren var uheldig". I sagalitteraturen er underdrivelse et velkjent språklig virkemiddel: "ikke usterk" (=svært sterk), "heller uglad" (= trist).

3c) Ironi:

Ironi er å si det motsatte av hva vi egentlig mener. "Ja, her var det ryddig!" kan mora di si når hun kommer inn på rommet ditt der alt flyter. Sammenhengen og situasjonen replikken blir uttalt i, avgjør tolkninga. Ironi forutsetter altså en spesiell forståelse mellom sender og mottaker. Det er lettere å oppfatte ironi når vi hører eller ser senderen. Tonefallet og ansiktsuttrykket hjelper oss med riktig avkoding.Ironi i skriftlig framstilling er ikke alltid like lett å oppdage. Vi må kjenne kommunikasjons- situasjonen og forfatterens holdninger for å være sikre på at tolkninga av teksten er riktig. Ironi er et effektivt virkemiddel når vi skal uttrykke forargelse over noe. Gjennom ironi blir motstanderens meninger satt på spissen og latterliggjort. Vi kan altså bruke en spøkende tone om et alvorlig tema. Ironi kan også være en del av forfatterens måte å argumentere på.

3d) Satire:

Satire ligner svært på ironi, men er mer krass og bitende i formen. Satiren har som mål å peke på noe en mener er galt (for eksempel sosiale forhold eller oppfatninger), og på den måten virke oppdragende. Felles for ironi og satire er latterliggjørelse av motstanderen: Humor er altså en viktig del av satiren.

3e) Parodi:

Parodi kan bl.a. være en etterligning av en person, en typisk situasjon, en tale eller spesielle typer diktning. Etterligningen består i å overdrive særtrekkene ved noe, men ikke verre enn at det går an å kjenne igjen originalen. Parodi er særlig yndet i revyer og komedier. Stadige gjentagelser av typiske språktrekk er et viktig virkemiddel i parodiering.

3f) Gjentagelser:

Vi bruker gjentagelser for å skape rytme, men også for å framheve noe som er viktig. Sier vi noe flere ganger, kan mottageren ikke unngå å legge merke til det: "Du må øve, øve og atter øve". "Han sank dypere og dypere".Vi behøver ikke nødvendigvis å gjenta et ord med det samme ordet. Det kan være ord som bare gir uttrykk for det samme: "Stor og mektig" "Gammel og grå".

Gjentagelsen er et gammelt virkemiddel i litteraturen. Vi kan gjenta ord, uttrykk, setninger, ja hele strofer og avsnitt på denne måten. Når det gjelder strofer og avsnitt, er variert gjentagelse det vanlige. I eventyr og folkeviser finner vi rikelig med gjentagelser. Når hele strofer blir gjentatt, f.eks. i ei folkevise, kaller vi det parallellstrofer. Parallellisme: Ved å gjenta setningskonstruksjoner og sidestille ledd som likner hverandre i innhold og form, oppnår vi både understrekning og rytme. I stedet for å si: "Hun lette over alt", kan vi bruke gjentagelsen som språklig virkemiddel: "Hun lette i stua og på kjøkkenet, på loftet og i kjelleren, i garasjen og bak skuret". Ei handling kan vi også presentere i form av en rekke verb, og på den måten skape et inntrykk av varighet i tid: Vi hamret og sagde, høvlet og filte, spikret og skrudde.

4a) Kontrast:

Når ord og setninger eller hele avsnitt som representerer motsetninger, blir satt opp mot hverandre, kaller vi det kontrast. Motsetningen kan ligge i betydningen av ordene f.eks. "dyder og laster" og "sjø og land". Ofte bruker vi antonymer (ord som betyr det motsatte av et annet) for å få fram kontraster: stor/liten, mørk/lys osv. Kontrasten fremhever det enkelte leddet ved å understreke motsetningen mellom de to.

4b) Paradoks:

Ordet paradoks betyr selvmotsigelse, og det blir ofte brukt som virkemiddel i litteraturen:"Glem aldri henne du aldri møtte". Selvmotsigelsen vekker oppmerksomhet, ettertanke og nysgjerrighet.

5a) Retoriske spørsmål:

Når forfatteren stiller spørsmål til leseren uten å vente svar, kaller vi det retorisk spørsmål. Noen ganger stopper forfatteren opp og stiller spørsmål, for så å svare på det selv i neste setning:
"Skulle hun ikke være lykkelig? Hun hadde følge med en av de kjekkeste guttene på skolen."
Vi ser altså at svaret ligger innebygd i det retoriske spørsmålet, slik at det faktisk bare finnes ett svar. Også i dagligtalen stiller vi retoriske spørsmål på denne måten:
"Er det ikke snart på tide at ansvarlige politikere begynner å handle?" Svaret her må bli ”jo”.

5b) Framflytting:

Framflytting av ord, uttrykk og hele setninger kan være et effektivt virkemiddel for å gi et ord vekt og oppmerksomhet:
"Hjem kunne hun ikke dra." "Gråt gjorde han, og det så tårene silte." "At noen kunne bedra ham, hadde han ikke tenkt på." "Bedre og raskere bil får du ikke."
Særlig i lyrikken er framflytting av ledd vanlig. Det henger sammen med sjangerens egenart; et dikt er ekspressivt og uttrykker følelser. Rytmen tvinger ofte fram ei spesiell ordstilling, og det samme gjør rimet.
Eksemplet er fra de to føste strofene i diktet ”Våren” av Aasmund Olavsson Vinje: "Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma/Heggen med tre som der blomar var på, eg atter såg bløma."

5c) Setningsemner: Setningsemner fungerer som setninger, men ser vi nærmere på dem, mangler de enten subjekt, verbal eller deleler av verbalet. Setningsemnene finner du særlig i ’telegramstil’, avisoverskrifter og reklame, men også i skjønnlitteraturen kan du finne setningsemner som et typisk stiltrekk hos enkelteforfattere.
Eksempelet fra ”Is-Slottet” av Tarjei Vesaas: "Den sky Unn stod eit lite stykke ifrå. Dei såg granskande på henne, og godtok henne i same blinken. Var ikkje noko i vegen med henne, som det såg ut. Jente med sveis i. Likeleg."

5d) Setningsbygning: Sideordning og underordning:Fra grammatikken vet du at det finnes ulike typer av setninger. En setning kan være en enkelt setning, eller den kan også inneholde én eller flere leddsetninger. Måten setningene er bygd opp på, får konsekvenser for leseligheten. Lange og innfløkte setninger med mange leddsetninger er mer tungleste enn enkle helsetninger. Sammen med andre språklige og lydlige virkemidler er setningsbygningen med på å gi teksten særpreg.

Sideordning:

Ved sideordning binder vi setningene sammen ved hjelp av sideordnende konjunksjoner (paratakse) (og, eller, men, for), eller vi sløyfer konjunksjonen og nøyer oss med komma mellom setningene. Sideordning av setninger med konjunksjon kaller vi syndese (=sammenbinding) Denne er et særtrekk med stilen i eventyr og sagaer – sjangrer som bygger på muntlig fortellertradisjon. Også barnebokforfattere benytter seg mye av denne uttrykksmåten fordi den ligger nær opp til barnas eget språk. Overdreven bruk av sideordnende konjunksjoner kaller vi polysyndese (poly = mange).

I Johan Borgens novelle ”Av en født forbryters dagbok” har vi et godt eksempel: "Lillesøster tok på seg mors kjole og jeg fars hatt og så tok jeg bestefar i hånden og så gikk vi tur til lenger enn bak toppen av Storebakken hvor vi ikke får lov å gå for der er et steinbrudd som Lillesøster falt ned i i mors kjole så hun ble nesten død igjen og så fikk hun kjøre helt på sykehus et i byen og jeg fikk ris så…."

Overdreven bruk av sideordnende konjunksjoner er vel så vanlig mellom enkeltord som mellom setninger. Da blir virkninga framheving av det enkelte ordet eller uttrykket:
"Og så stod liksom alt stilt nokre dagar. Hestane i stallen og kyrne i fjøsen og kråkene i trea og bilene i garasjen og kattane på trappene og folk i sengene…." (Ragnar Hovland)

Dersom konjunksjonen mangler kaller vi sideordningen asyndetisk (=uten sammenbinding). Bruken av asyndese gir teksten preg av oppramsing. Her følger et eksempel fra novellen ”Invaliden” av Dag Solstad:
"Veggene var intenst gule, rullegardinene trukket ned, værelset lukket, han fryktet moren skulle komme langsomt med uavvendelige skritt imot ham. Hun stod ved døren, han lå i sengen, dynen lå beskyttende over ham, den var varm, han følte seg liten og innestengt under den."

Underordning:

Når en helsetning består av én eller flere underordnete leddsetninger, kaller vi uttrykksmåten underordning eller hypotakse. Den vanlige måten å uttrykke seg på er ei blanding av sideordning og litt underordning. Med mye hypotakse blir språket tungt og høytidelig, og fjernt fra dagligtalen. Offentlig språkbruk, for eksempel lovspråket, inneholder mye hypotakse:
"Enhver som med eller uten skyld er innblandet i trafikkuhell, skal straks stanse og hjelpe personer og dyr som er kommet til skade, og for øvrig delta i de tiltak som uhellet gir grunn til. Denne plikt har, om det er nødvendig, også andre som er i nærheten eller som kommer til stedet." (Utdrag fra vegtrafikkloven)

5e) Dialektbruk:

For å gi replikkene i teksten et lokalt og ekte preg, bruker forfattere ofte dialekt. Den samme virkningen har bruken av enkelte dialektord i teksten. Det hender også at forfatteren skriver på tilnærmet dialekt for å gjøre beskrivelsen av personer og miljø så realistisk som mulig. Noen ganger henger den språklige formen så nær sammen med personer, miljø og budskap – i sær for å få fram humor - at den lokale dialekten blir den eneste naturlige uttrykksmåten.